Insulin sørger for å få sukker i blodet lagret som fett. Siden kroppen har et begrenset antall fettceller, blir det tyngre og tyngre å få mer fett inn i fettcellene etter hvert som man blir fetere og fettcellene fylles opp. Som resultat av denne resistansen stiger blodsukkeret. Når dette er tilfelle betyr ikke høyt blodsukker mangel på insulin. Problemet er at for høy produksjon av insulin har ført til fedme. Likevel gis insulin som behandling til en del diabetes II pasienter, og vektproblemet deres blir enda større. Dette i følge Dr. Michael Platt, forfatter av boka The miracle of bio-identical hormones.
Forfatteren anslår at 90% av diabetes II pasienter allerede har for høy produksjon av insulin.
Mange av forfatterens pasienter har ettermiddagstrøtthet, trøtthet etter måltid, trøtthet i bil (enten som passasjer eller fører), noe som er et tegn på hypoglykemia og overproduksjon av insulin. Mange diabetes II pasienter kan kureres ved å senke insulinnivået med tilskudd av progesteron og samtidig endre kosten til mer fett-brennings kost (mindre karbohydrater).
Vektproblemer
Forfatteren har behandlet mange pasienter som har slitt med fedme. Hans vei til varig behandling av fedme er:
- balansering av hormonelle ubalanser (stort sett alltid tilstede hos mennesker med fedme)
- trappe ned og eliminere bruk av unødvendige medikamenter
- kostholdsveiledning (kutt ned på raske karbohydrater)
Han mener det er feil at leger ser på fedme som et spise-problem. Han mener at det først og fremst er et medisinsk problem.
Folk som lider av fedme får det rådet at de må spise mindre, trene mer og unngå fett – men for mange er ikke dette strategier som virker. Tradisjonell slanking fører til tap av muskelmasse og redusert forbrenning, og selv om man går ned i vekt på kort sikt, går man opp igjen etter endt kur og da gjerne mer enn man tok av. Når det gjelder trening, så må man trene veldig mye for å gå vesentlig ned i vekt, og det er ikke realistisk for folk flest å trene flere timer hver dag. Det å kutte ned på fett fører som regel til økt inntak av karbohydrater som blir omdannet til fett i kroppen p.g.a. insulinet. Derfor viser også statistikken at 98% av de som går ned i vekt ved tradisjonell slanking går opp minst like mye innen 5 år.
Trikset med slanking er å endre metabolismen fra å brenne sukker til å brenne fett. Alle karbohydrater brytes ned til sukker, og man må redusere eller helst eliminere inntaket av de karbohydratene som gir mest sukker og/eller i størst grad stimulerer til produksjon av insulin. Det tar tre dager fra du slutter å spise sukker og andre raske karbohydrater til kroppens glukagen-lagre er tømt og kroppen blir tvunget til å gå over til å brenne fett. Mange mennesker begynner å få øynene opp for at lav-karbo er den form for slanking som gir best varige resultater. Men ikke alle får de resultatene de ønsker bare med å gå over til lavkarbo-kosthold. Folk er forskjellige, og det er mange faktorer som spiller inn. (For noen vil f.eks. koffein stimulere insulin og gjøre det vanskelig å gå ned i vekt.) For mange vil det i tillegg være nødvendig å rette opp hormonelle ubalanser.
Årsaker til fedme:
Mange medikamenter er lipogene, dvs. at de bidrar til vektoppgang. Dette er kjent f.eks. for antidepressiva, men mindre kjent for en del andre medikamenter. Østrogen er også lipogen, og brukes som tilskudd til kvinner i flere faser av livet.
Betablokkere, blodtrykkssenkende medisiner, antiinflammatoriske medikamenter og statiner er alle årsaker til vektoppgang, gjennom forskjellige mekanismer – enten det påvirker insulinnivå, tyreoid-nivå eller annet.
Kontinuerlig stress kan gi kontinuerlig forhøyet nivå av stresshormonet kortisol. Kortisol hever blodsukkeret slik at kroppen har mer rask energi til disposisjon i en krisesituasjon. Kontinuerlig høyt nivå av kortisol gir også kontinuerlig forhøyet blodsukker, og kroppen reagerer med kontinuerlig økt produksjon av insulin for å få blodsukkeret ned igjen. Insulinet gjør at kroppen er i kontinuerlig fettlagringsmodus. Dette gir også et konstant sug etter raske karbohydrater.
Det er en pågående diskusjon hvorvidt stress og forhøyet kortisol er årsak til fedme. Man kan i hvertfall konstatere at kontinuerlig forhøyet kortisol ikke promoterer vektreduksjon. Vedvarende stress er i det hele tatt ikke bra for helsen da det forrykker den naturlige hormonelle balansen på flere måter. Trening er positivt når man er under stress, ettersom kroppen da får utløp for stresshormonene.
Dersom man har gått ned i vekt er den neste kritiske fasen å holde vekten nede. For å holde vekten må man se til at man har en balanse mellom inntak av karbohydrater og musklenes forbruk av glukogen. Dess mer man trener, desto mer glukogen forbrenner musklene, og desto mer karbohydrater kan man spise uten at disse går til fettlagring. Man må imidlertid prioritere komplekse karbohydrater og begrense bruken av raske karbohydrater ettersom disse stimulere insulinproduksjon og dermed fettlagring.
Hormonell balanse er uansett viktig. Når vi blir eldre synker produksjonen av progesteron og insulinproduksjonen øker – kiloene kommer på og det blir vanskeligere å få dem av igjen. De fleste med vektproblemer lider av ubalanser i hormonsystemet – for mye insulin, for mye østrogen, for lite progesteron, for lite tyreoid. Selv om man greier å slanke seg, vil hormonell ubalanse alltid medføre at man legger på seg igjen. Pærefasong, med fettansamling på lårene, er typisk for overproduksjon av østrogen. Fett rundt midjen er karakteristisk for lavt progesteron.
Aetherblogg 
