«Hvem tror du at du er?» – rørende om Hellstrøms forfedre

I går så jeg et veldig rørende program om slektslinjen til Eivind Hellstrøm som gjorde at da jeg la meg i sengen om kvelden, så var det med ydmykhet og takknemlighet.

Tippoldeforeldrene til Eivind var kvener som kom fra Finland til Alta for å jobbe i gruvene. Det var et hardt liv under kummerlige forhold og ungene «døde som fluer». I kirkeboka fant de ut av minst tre av barna døde i rask rekkefølge før de nådde skolealder.

Oldeforeldrene til Eivind jobbet i gruver lenger sør i landet, bl.a. på Vistnes på Karmøy hvor de produserte kobberet som ble brukt til frihetsstatuen i New York. Det var et hardt liv med tungt arbeid, 12 timers arbeidsdager, 6 dager i uken. Ungene måtte også jobbe. Det var trangboddhet i kalde og trekkfulde hus, ungene sov på gulvet i det ene rommet de hadde disponibelt. Kosten besto mest av vassgraut (byggryn kokt i vann), som Hellstrøm fikk smake på. Her vokste farmoren til Eivind opp. Siden bodde hun med sine 8 barn, deriblandt Eivinds far, i en ett-roms leilighet i en bygård i Oslo. Mannen stakk av og hun fikk greie seg som best hun kunne. Barna fikk mat på skolen og kanskje var det det eneste måltidet de fikk.

På sett og vis er ikke kunnskapen om at folk levde slik ny, men det ble virkeliggjort og gjorde inntrykk ved at det handlet om mennesker som Eivind hadde et forhold til. Hans minne av farmor var at hun var alltid bister og lite fornøyd. Kanskje ikke så rart når man ser hvilket liv i slit og armod hun har levd. Faren snakket aldri om sin oppvekst. Eivind selv vokste opp i enkle kår etter dagens standard, menmed farens øyne var det antakelig et godt liv sammenlignet med hvilke forhold han kom fra. Eivind måtte se på sin far og sin farmor med nye øyne.

Anne Cath. Vestly har romantisert og naivisert livet med 8 unger på en ett-roms i arbeiderstrøket i Oslo. Jeg har lest disse bøkene en del ganger ettersom datteren min elsket dem. Så ble jeg brakt ned på jorda met brak i går. Livet var helt enkelt forferdelig. De bodde trangt og kaldt, hadde ikke nok mat og ikke nok klær og sko til ungene sine.

Som sagt; da jeg lå i den myke, varme, deilige sengen min i går kveld og tenkte på hva jeg hadde fått innblikk i, var jeg fylt av ydmykhet og takknemlighet.

Vi trenger mer ydmykhet og takknemlighet i vår blaserte verden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s