Alt forfatteren Dr. Michael Platt skriver i boka The miracle of bio-identical hormones er basert på hans kliniske praksis som behandlende lege gjennom 40 år og hans erfaringer med bruk av bio-identiske hormoner i behandling av en rekke sykdommer og tilstander. Bio-identiske hormoner er naturlige hormon-tilskudd som har biokjemiske struktur som er identisk med de hormonene kroppen selv produserer.

Det finnes lite forskning på bio-identiske hormoner og derfor er forfatterens kliniske erfaringer i liten grad underbygget av forskning. Forklaringen han gir på dette er at naturlige bio-identiske hormoner ikke kan patetenteres og dermed er uinteressante for farmasi-industrien.

Bio-identiske hormoner er lite brukt i medisinen, til tross for at det i følge forfatteren er en mye riktigere og bedre behandling for en rekke plager og sykdommer enn mange kjemiske medikamenter fordi bio-identiske hormoner adresserer den underliggende årsaken til sykdom. Dessverre er det slik at allmenn medisinsk praksis i veldig stor grad styres av farmasi-industrien, som bruker store ressurser på å markedsføre sine produkter overfor legene. Det er en tankevekker at til og med endokrinologer, som er spesialister på hormoner, er mer komfortable med syntetiske hormoner enn med naturlige bio-identiske hormoner.

Leger vil generelt ikke anvende behandling som ikke er underbygget av forskning, og siden det er farmasi-industrien som styrer forskningen, og industrien prioriterer å forske på syntetiske stoffer som kan patenteres (og dermed gi store inntekter), er det industrien som styrer medisinen. For farmasi-industrien er det bedre business i overforbruk av kjemiske medikamenter til symptombehandling enn forebygging av underliggende årsaker til sykdom med naturlige metoder.

Omtrent alt legestudenter lærer i studiet er basert på forskning utført av eller for farmasi-industrien. Det er også grunnen til at de fleste leger vet mer om symptombehandling enn forebyggende behandling med naturlige metoder.

I boka bruker forfatteren pasienthistorier fra egen praksis som illustrerer hvordan pasienters uhelse og sykdom gjennom mange år har blitt forverret med behandling med det ene medikamentet etter det andre. Forfatteren har vært opptatt av å behandle den opprinnelige årsaken til helseproblemene og det er hans erfaring at hormonubalanse ofte er en underliggende faktor. Dette gjelder også en del tilstander som det medisinske etablissementet ikke har anerkjent har noe sammenheng med hormonbalansen i det hele tatt. (Hvorfor er det så usannsynlig at mange tilstander har sammenheng med hormonbalansen, når vi vet at hormoner styrer de fleste funksjoner i kroppen?). Dessverre er det også slik, i følge forfatteren, at i den grad hormonubalanser behandles av leger, gjøres dette med syntetiske hormoner som ofte ikke gir de resultatene man ønsker, men gjerne har mange bivirkninger.

Pasienthistoriene i boka er lette å kjenne seg igjen i, og de gir god anledning til å forklare og eksemplifisere den medisinske teorien. Jeg har også sans for forfatterens holdning til pasienten: Hans viktigste diagnostiske instrument er å lytte til pasientens historie og egne opplevelser av tilstanden, og han er opptatt av å finne den underliggende årsaken til problemene.

Forfatteren skriver at hans tilnærming til hormon-tilskudd til kvinner skiller seg ut fra de fleste andre leger. Hans interesse for temaet skyldes bl.a. at hans mor var østrogen-dominant og døde tidlig av brystkreft etter behandling med østrogentilskudd. Selv hadde han også progesteronunderskudd og typiske symptomer på dette helt fra han var barn. Men først og fremst har han klinisk erfaring gjennom nesten 40 år og hans erfaringer er verdt å sette seg inn i.

Her er raskt noen generelle opplysninger om hormoner:

• Hormoner styrer alle systemer i kroppen.
• Kvinner og menn har de samme hormonene, men i forskjellige mengder.
• Hormonnivåer varierer i ulike stadier av levetiden.
• En ubalanse i ett hormon kan føre til ubalanse i andre hormoner som vil prøve å kompensere for ubalansen.
• Ubalanse i hormoner kan føre til sykdom.

Her er oppsummert informasjon om bio-identiske hormoner (som gis som tilskudd):

• Bio-identiske hormoner produseres av tradisjonelle farmasiselskaper (Upjohn Pharmaceuticals har produsert bio-identiske hormoner i 70 år!)
• Bio-identisk progesteron er plantebasert, vanligvis av soya eller yams.
• Bio-identiske hormoner sendes til apoteket i pulverform, hvor de blandes med en krembase (kun få apoteker gjør dette).
• Hormontilskuddet gis primært som krem for å unngå at det må gjennom fordøyelsessystemet.
• Produktet står ifølge forfatteren ikke oppført i medikamenthåndboken som legene benytter.
• Krem med bio-identiske hormoner som kan kjøpes fritt på internet er ikke underlagt kontroll og er dermed heller ikke kvalitetssikret. Konsentrasjonen er gjerne lav og udokumetert. Det anbefales kun å bruke krem fra apotek (reseptbelagt).
• Det at et hormon er naturlig og bio-identisk gjør ikke at det er ufarlig å bruke. Tilskudd av hormoner må kun brukes i samråd med lege når det er påvist mangel.
• Forfatteren har flere tiårs klinisk praksis med fantastiske resultater for pasientene å vise til med bruk av bio-identiske hormoner.
• I USA har det oppstått en viss kontrovers knyttet til økende bruk av bio-identiske hormoner. Ikke uventet står enkelte farmasi-firmaer bak krav om å forby disse.

I ”gamle dager”, da forfatteren gikk på medisinerstudiet for over 40 år siden, lærte studentene å lytte til og se på pasienten og vurdere både åpenbare og mer subtile symptomer. I dag mener han leger lener seg for mye på blodprøver, i den grad at de ikke lenger vurderer andre symptomer i det hele tatt. Selv bruker han blodprøver kun som støtte i tillegg til egen vurdering av symptomer. Mange av hans pasienter har vært på en årelang ørkenvandring fra lege til lege som ikke har lyttet til pasienten og som har gitt feil behandling. Noen av pasient-historiene viser hvordan feil behandling blir årsak til ny sykdom p.g.a. manglende kunnskap om hormonbalanse blandt legene.

Pasienthistoriene er interessant lesning og jeg vil anta du vil finne tilsvarende historier i Norge. Her er det med andre ord mye å kjenne seg igjen i for de som har hatt sine runddanser i helsevesenet.

Helsevesenet er ikke istand til å gjøre det beste for vår helse, og stadig fler mennesker oppdager at de må ta ansvar for egen helse selv. Med mer kunnskap kan pasientene selv kreve bedre tilnærminger av helsevesenet, og det er noe av forfatterens intensjon med boka.